Dialektale utfordringa

Gong itte gong itte gong so oppleve eg at folk prestera å failtolka nåke eg saie. Ja,eg vait eg ha ain dialekt so av åg te kan vera ain utfordring, kanskje spesielt viss eg snakka kjapt, åg ja; eg vait at eg av åg te kan snakka litt stilt, men av åg te bjøna eg faktisk å lure litt pao dai eg snakka me. Eg kunne ha henta fram drøssevis me eksempel, men dessa 3 her e dai so site friskast i minne:

• "Eg ha teke bachelor i engelsk" - vedkommande tykte eg sa: "Eg ha teke bachelor i indisk"
• "Ska eg legga serviettadn i sånn fancy vifteform?" - vedkommande tykte eg sa "Ska eg bruka dai grøne serviettadn frao hødlao dar?"
• "Handlingen føregaor innafør aitt kort tidsrom" - vedkommande tykte eg sa "Handlingen føregaor innafør aitt kvarters tid"

E da løge at eg av åg te bjøna å lure pao åm dai eg snakka te/me rett åg slett ikkje håyre itte naor eg snakka? Før da å fao te ain del ao dessa "omlydadn" ut frao da eg faktisk saie, tykkje eg e ain prestasjon i seg sjøl. Da ska vel helle ikkje stikkast unde ain stol at fellesnevnarn før dai so ofta misoppfatta ke eg saie, e at dai e austlendinga. Eg vele difør å skyva da mesta ao skuldi øve pao dai; da e ikkje eg so prata uførstaoele, da e rett åg slett dai so e dårle pao dialektn min (no generalisera eg våldsåmt, før sjølsagt finst da folk frao austlande so skjønna utmerka gådt ke eg saie, åg folk frao vestlande so ikkje skjønna ain dåyt, men akkurat da vele eg å aoversjao nett no)! Spraokforelesarn min sa da veldig fint i dag (just for the record so e han frao Arendal): "Det finnes folk, for eksempel på Østlandet, som synes at dialektene fra Indre Sogn er helt uforståelige. Det synes jeg er bare tull!" Åg da e eg sjølsagt hailt enige i. Me snakka jo tross alt norsk haile hurven! Sjøl åm eg ska innrømma at da av åg te virka so folk tykkje at eg snakka aitt hailt ant - åg ganske so eksotisk - spraok!