Felles skjebne, felles trøst!

Da vise seg plutsle at da ikkje berre e eg so føle eg ikkje skjønna nåååke so helst ao Old English-faget. Plutsle so vise da seg at seks ao dei sju andre i klassen min tykkje da e lika vanskle og uaoversiktle so meg. So fantastisk! Elle, før all del, misførstao meg rett: da e jo kje fantastisk i so maote -  da e jo egentle ikkje nåke positivt før oss at me ikkje skjønna nåke. Men da at me plutsle e fleire so ikkje skjønna nåke, og so ha panikk og so mao gao te ein ao førelesaradn og sei "Du, detta her e vanskle, detta skjønna eg ingenting ao. Hjelp!" - ja, da følest berre hailt ufattele godt. Dao e da plutsle ikkje berre eg so site so eit spørsmaolstegn i timen lenger. Felles skjebne e felles trøst!