Fine gjengen!

"Det e så kjekt med de der utropstegnene med sånne smilefjes, Janne, eg blir liksom så glad når eg ser de!"..."Den måten der å gjøre det på va jammen lur, koffår ha ikkje hon heller sagt at vi kan gjøre det sånn?"..."Eg skjønner ikkje kordan de som ikkje går på disse gruppene ska stå på eksamen, det e her eg ha lært alt eg har lært i dette faget!"

Ok, bergensdialekten e ikkje dan so e lettast å attgi i skriftle form, men uansett: med sleke tebakemeldinga enda altso mitt første steg ut i dan verkelige verdi og dan første studierelaterte jobben min. Om me skrur tiden tebake te dagen før eg skulle i elden for første gong, so va eg vel relativt spent pao keleis detta skulle gao, ao mange grunna:

I måro kl 08.15 møte eg skjebnen i form ao eit ukjent antal førstesemesterstudenta pao bachelorprogram i kognitiv vitenskap. I måro faor eg nemle min debut i min første studierelaterte jobb, so seminarleiar for ei gruppa studenta so teke innføringsfag i språk. Hjelp. Eg, so alder ha hatt meir gruppeleiaransvar enn for aspirantgruppao i dan lokale 4H-klubben, ska altso ikkje berre ha ansvar for ei seminargruppa men eg ska og ha ansvar for at dei so møte opp pao gruppao faktisk ska læra nåke. For all del, dei e universitetsstudenta, dei ha ansvar for eigi læring. Men oddsen e stor for at dei faktisk kan komma te å lura pao ein del ting (som språkstudent sjøl so veit eg at da finst ein heil masse å lura pao...), og da bli da dao min jobb å forklara dei. Sånn at dei skjønna da. Og ikkje stryke pao eksamen. Elle faor eit hat-forhold te lingvistikk allerede itte ein maone pao universitetet. Ouch! Naor eg dao i tillegg veit at (a) gruppao mi bestaor ao 95% guta (ja,face it, da e skumlare å undervisa guta enn jente..elle e da no egentle da?), og (b) studenta ofta ha ganske sterke meininga om seminarleiara og andre sleke folk (eg ha vore/e student sjøl, so eg veit ke so føregaor pao andre siao ao bordet..), so e da ikkje te å stikka unde ein stol at eg kjemme te å ha høg puls naor eg gaor inn i seminarrommet i måro.

Men da skulle altso visa seg at nervøsiteten min va heilt ubegrunna. Ja,dei ha lurt pao ufattele masse. Dei ha stilt spørsmaol so eg pao ingen maote kunne ha førebudd meg pao å fao pao forhånd. Og da ha hendt eg ha vårte litt heit i toppen og følt eg ha forklart ting pao maota so ha gjort ting vondt verre, elle at eg ha måtta tydd te dan lite pedagogiske forklaringen om at "da berre e sånn". Men utenom da ha eg hatt tolv kjekke seminar med ei flott studentgruppa, so pao ingen maote va spesielt skummel, te tross før at dan bestod ao 95% guta. Eg ha faott følt pao frustrasjonadn deirast øve alt frao tonemmarkeringa, preposisjonsfrase inni nomenfrase inni preposisjonsfrase og te keleis ein ska dela opp eit ord i dei rette deladn, men eg ha og faott gleden ao å følja utviklingen deirast, og sjao stadig fleire brikke i lingvistikkpuslespelet fadla pao plass før dei aller fleste. Naor dei dao troppa opp med julebrus og peparkake pao aller siste seminar før jul, slek at me kunne ha juleavslutning, ja so e da vel ikkje so løge at eg tykte da va ein smule vemodigt å sei hada bra te dei. Om eg ikkje skulle velja å bli lærar itte endt utdanning, so skuldast veffal ikkje da at eg hadde ein dårle førstegongserfaring frao yrket!