Takk ska du sørn meg ha.

I dag va eg i møte med studierettleiaren pao instituttet mitt, før å høyra ke ho hadde å sei om kombinasjonen jobb/studia. Håpet mitt va at ho skulle bruka sterke ord i ain elle annan retning; antn skulle ho vera über-positiv, og applaudera da å fao ein slek sjanse, elle so skulle ho vera veldig negativ og bruka frase so "ikkje spesielt gunstigt", "ikkje nåke me oppfordra te", "kan vera vanskle å jønoføra i praksis" osv. De skjønna tegningen. Men ke skjedde? Ho ba meg tenka meg nøye om, og setja meg godt inn i ke jobben ville kreva, og viss eg tykte da saog aoverkommele ut, so va da ingen problem å legga te rettes før da sånn raint praktisk. Og dermed va eg åmtrent lika langt so før. So takk ska du sørn meg ha! Da hadde våre so mykje ainklare om UiB berre hadde våre vrange og sagt nai, men dan aine gongen eg trainge aitt firkanta system - ja,dao ska ting sjølsagt vera fleksibelt og kunna tilretteleggast uten problem. Med andre ord e eg tebake i dan berømte tainkeboksen, uten å egentle veta verken ut elle inn, og med akutt behov før å dra dynao godt øve håve og unngao å maotta ta eit valg.

Kanskje sutra eg litt før mykje øve nåke so muligens kan sjaoast pao so aitt luksusproblem. Eg kan bokstavle talt velja og vraka i goe muligheta, men so e da nettopp da med å velja dao.. Uansett ke eg bestemme meg før, kelais vait eg at eg ha teke da retta valge? Da e umule å sai pao forhånd. Vanlevis ville eg ha stolt fullt og fast pao magafølelsn min i ain slek situasjon, men naor te og med dan svikta, so staor eg plutsle dar pao bar bakke. Eg tykkje da e galskap å takka ja, og eg tykkje da e galskap å takka nai. Men no mao eg uansett snart ta eit valg. Samma ke lite eg lika å bestemma meg, so mao eg skjera jøno og saia anten ja elle nai. Elle so bli eg snart sprø.