"Kobla ao frao pensum"-lektyre

Før dei so ikkje allerede ha faott da med seg: Eg e ein lesehest. Ao dimensjona. Å setja seg med nasen i ei bok e min maote å kobla ao pao - min maote å kobla ut ein hektisk kvardag, å gløyma store elle smaoe frustrasjona og å drøyma seg litt vekk. Problemet e jo at naor eg først sete meg te med nasen i ei bok so ha eg lett for å gløyma tiden og, sånn at frukoststundi pao ein søndag bli ein time elle to leinger enn planlagt elle at eg berre nett mao lesa litt før eg legge meg te å sova slek at eg plutsle faor litt mindre skjønnheitssøvn enn da eg burde hatt. Difør, te tross før at eg elska å lesa, so pleie eg lesa veldig lite sjølvald litteratur naor eg e i gang med semesteri..dao e da ofta so masse pensum so ska pløyast i jøno at eg føle ikkje at eg ha samvittighet te å sitja med nasen i bøke so ikkje e pensumrelatert, og dei bøkedn eg ha lyst å lesa berre før kosen si skuld bli difør liggande i hyllao te dan dagen semesteret e ferdig og dei kan fungera som belønningen min før å ha karra meg jøno all pensumlitteraturen.

"Men du treinge jo å lesa andre ting enn pensum og!", argumenterte Mari her ein dag, og sist mandag naor eg kom pao lesesalen, so sa ho "Eg ha med ei bok te deg!". Boki One Day ao David Nicholls hadde ho sjøl lese, og itte å ha lese omtalen hennas ao boki pao bloggen hinnas, so va jo datta ei bok eg so absolutt hadde ønske om å lesa og, men med semesteret godt i gang, og samvittigheten trampande rundt pao leselysti, so hadde eg plana om at da skulle vera detta semesteret si belønningsbok. Men siao eg altso fekk dan i hende forrige mandag, so kunne eg jo ikkje dy meg. Og naor eg først hadde opna dan, so va da gjort. Historien e ganske enkel: Me faor følja hovedpersonadn jøno tjue aor, men i kårt ao dessa aori e da kun ein enkelt dag so e skildra, nemle 15.juli. Me faor eit innblikk i opptura, nedtura; romantikk og glede, sorg og tap - ja, kort sagt: livet og keleis ein pao merklige maota kan gao frao dan ein ein gong va te dan ein e i dag. So lesar kan ein rett og slett ikkje unngao å lika detta her..so eg lo ein del, gret litt og blei engasjert pao hovedpersonadn sine vegne, og sjøl naor eg - eit avsnitt før da skjedde - skjønte keleis retning historien kom te å ta, og eg egentle ikkje ville lesa meir, ja so maotte eg lesa meir likavel. Og sjøl om slutten va både saor og fin pao samme tid, og heile boki fekk meg te å teinka øve kest i adle daga eg sjøl befinne meg hen om tjue aor frao og med i dag og keleis i adle daga eg kjemme te å komma meg dit, ja so trur eg ikkje ein kan finna bedre "kobla ao frao pensum"-lektyre enn detta. Dan anbefalast!

"Live each day as if it's your last", that was the conventional advice, but really, who had the energy for that? What if it rained or you felt a bit glandy? It just wasn't practical. Better by far to simply try and be good and corageous and bold and to make a difference. Not change the world exactly, but the bit around you. Go out there with your passion and your electric typewriter and work hard at...something. Change lives through art maybe. Cherish your friends, stay true to your principles, live passionately and fully and well. Experience and be loved, if you ever get the chance.