Grunn te bekymring?

I sofaen utafor lesesalen i dag dreia samtalen plutsle inn pao om nåken ao oss visste kem so eigde to koppa so ha hatt teholdsplass i glaskarmen øve dan eine sofaen i eviglange tide. Eg skulle svara, og siao koppadn stod dar uten å tesynelatande tehøyra nåken synlige persona, so skulle eg svara "Skybert", som jo e dan usynlige vennen te Albert Aaberg. Ein ska jo som kjent teinka før ein snakka, og eg tykte jo eg va godt pao veg, for eg rakk jo å teinka ke eg skulle svara. Problemet va berre at ein eller annan gong pao veg frao hjernen min og te munnen so mao nervesignali ha køyrt rett i grøfti, før da eg presterte å sei va "Pimpel og Polt". Pimpel og Polt! Ikkje berre klarde eg å sei heeeilt nåke ant enn da eg tenkte pao, eg presterte og å bytta om vokaladn og altso sei Pimpel og Polt i stan før Pompel og Pilt. Gullkorn? Ja,kanskje. Nåke å fao ein god latter ao va da i allefall. Men eg ska no ærle innrømma at eg lure litt pao om dan trøkken kneet mitt fekk i jaor naor eg tryna (og ja, eg skulle ønska eg kunne sei da va pao grunn ao glattao, men da va da altso ikkje..) pao ein eller annan maote ha forplanta seg opp i håve og om eg bør vera bekymra!